KAN HISTORIEN GJENTA SEG?
Hun var 6 år da krigen brøt ut. Tyske soldater banket hardt på døren: ”Dere må ut av huset innen to dager. Vi skal ha det!”
Den vesle jenta så mor og fars angst. Far tok sykkelen og syklet til noen slektninger ca. en mil unna. De var gjestfrie, og lot dem bo på ett rom, denne familien på 7. Der bodde de to vintrer. Mange dager hadde de bare noen brødskiver på deling. Ofte gikk de sultne til sengs. Ikke et klesplagg hadde de råd til å kjøpe, men gamle kåper, jakker og andre klær ble sydd om, og brukt så lenge de varte.
Når flyalarmen gikk, sprang de til tilfluktsrommene. Der satt voksne og barn stille og tenkte; ”hva skjer med vårt hjem, våre venner, våre naboer?” Alt var usikkert i fem år. Ikke fikk de lytte på radio. Ikke skulle lysene være tent. Det var mørke over landet.
Da freden kom, syklet hun til skolen. Folk kom springene ut i gatene, lykkelige og glade med Norske flagg og jublet for freden. En uforglemmelig dag.
Denne jenten ble senere min mor. Hun sier:
Takk Gud for et fritt land, og mat på bordet. Be for Norge!
Gudsfrykt og nestekjærlighet beskyttet og berget oss.
Vær stolt av den kristne arven, og gi den videre til barn og barnebarn.
Husk at bibelordene som trøstet og styrket oss den gang, er levende og sanne i dag.
«Så vakta oss Gud så me kan bu i heimen med fred og hyggja!»
